Meninga med livet og sånt...

Jeg sitter her og skriver historie. Ikke sånn at jeg gjør noe bemerkelsesverdig som folk vil huske i lang lang tid, men jeg skriver en problemstilling om høymiddelalderen. Siste frist for levering er i kveld, og som alltid når det er noe jeg egentlig burde fått unnagjort, så ender jeg opp med å gjøre alt anna i stedet (som med ett trylleslag blir til og med det å rydde rommet mer interessant!)

Når jeg tenker meg om skal det ganske mye til for å skrive historie (sånn på orgentlig). Sverre Sigudsson klarte det ved å lede birkebeinerne til å ta over ettelleranna i Norge (jeg kan ikke akkurat stoffet sååå godt enda), men ja... Du skjønner hva jeg mener... Jeg er ei 17 år gammel jente som lever så godt som akkurat det samme livet som flere 100 tusen andre 17 år gamle jenter lever akkurat nå. Flere millioner jenter har levd på akkurat samme måte uten å utmerke seg noe særlig, og enda flere millioner kommer ganske sikkert til å gjøre akkurat det samme. Det å være forelska, frustrert over skole, ikke vite hva e skal gjøre med livet- det er ikke akkurat noe nytt, og slett ikke noe som skriver historie?

Nå skriver ikke jeg det her for å få deg til å bli über-emo, og tenke at du sikkert ikke kan leve et meningsfylt liv what so ever. Nei, jeg tenker bare at slike tanker er det første skrittet for en som faktisk vil utrette noe med livet sitt, et naturlig ledd i det å finne ut av meninga med livet! Det er vel sånn ca på tide for meg å begynne å tenke på iallefall...

Men innen jeg finner meninga med livet, tror jeg det det er meninga å glede flest mulig andre mennesker, spre det glade budskap, tilegne seg mest mulig kunnskap og erfaringer... og bare... ha det gøy? Det skal jeg sette i full gang med etter at jeg er ferdig med å skrive historie ;)