I dag gikk det endelig opp for meg at jeg ikke lenger er like mye barn som jeg alltid har følt at jeg er. Min eldste lillebror, Simon, har hatt konfirmasjon og jeg følte selvfølgelig for å holde tale... Jeg er nemlig veldig glad i søskenflokken min, og som du ser på bildet er vi faktisk nesten identiske med Narnia-gjengen ;p
Menmen, etter Nord-Europas største kakebord (og jeg hadde rullet ut av måltidslokalet, og overskriften her så og si ble oppfylt bokstavelig) gjennomgikk jeg den vanlige pjattinga med bestemødre og tanter: "Hvordan går det? Ja nå er det kanskje ikke lenge til vi begynner med brylluper også? Ikke det nei? Ja, det går fortere en du tror ser du!"
Akk nei, jeg akter ikke vokse opp enda =) Selv om faktorer rundt meg begynner å hinte til at jeg kanskje bør det... Selvangivelsen ligger og glor ondskapsfullt på meg på bunnen av skuffa, og rommet har slutta å rydde seg av seg selv...
Hvor lenge skal jeg få lov til å være barn(slig)? Noen (mamma) sier det vil gå over av seg selv, men jeg er ikke så sikker... Man er ikke voksen før man synes at andre er barnslige!
Så alle tanter og andre som eventuelt skulle brydd seg: Dere kan spare bryllupsgavene... inntil videre =)
Først har jeg en selvangivelse og ta meg av!
Gratulerer med dagen forresten, Simon :) Du vet jeg digger deg ;)
Og forresten 2: Kos dere på skoleturene, alle som drar i morra! Personlig skal jeg til Sorbrittania, og gleder meg enormt! Håper jeg klarer å plukke opp litt skotsk i dialekta mi, da hadde den vært fullkommen ;)
